Anmeldelse: Puppeteer

Puppeteer er et PlayStation 3-eksklusivt spill utviklet av SCE Japan Studio og utgitt av Sony Computer Entertainment. Spillet ble lansert den 11. september i år.

In-Game

I Puppeteer spiller du som tøydukke-helten Kutaro. Den odnte Moon King Bear har stjålet sjela til Kutaro og mange andre gutter slik at de ligner på tøydukker. Kutaro får derfra hjelp av den flyvende katten Ying Yang og og solens egen datter Pikarina da han drar på sin store reise for å ta livet av Moon Bear King og redde seg selv, guttene og hele universet.

Historien er utrolig bra i forhold til sjarmen og konseptet til spillet. Jeg likte historien utrolig godt og jeg så ingenting negativt med den. Så kudos til SCE Japan Studio for skrivingen av historien.

Aller først kan jeg likte godt si at Puppeteer er et plattformspill som både ligner og føles lik storsuksessen LittleBigPlanet. Det grafiske er lik og styringen av Kurato er lik. Det som skiller Puppeteer ut fra LittleBigPlanet er hvordan spillene henger sammen. I motsetning til LittleBigPlanet byr Puppeteer på akter, det er 7 akter du må komme deg igjennom og hver akt byr på tre såkalte gardiner. Hver gardin tar litt over 30 minutter å fullføre slik at Pupppeteer varer i litt overti timer, noe som er veldig imponerende, og det beste av alt er at det var ti ekstremt gode og underholdende timer.

Det er to hovedelementer i Puppeteer som utgjør plattformingen. Det ene er hodene og det andre er ei stor saks ved navn Calibrus som Kutaro finner i første akt i spillet. I starten av spillet får vi en mellomsekvens, eller mer et dukketeater som der man ikke kan gjøre noe, bare å se på før spillet starter skikkelig. Her spiser den onde Big Moon Bear opp hodet til Kutaro. Livet til Kutaro består av tilfeldige hoder man finner i spillet. Kutaro har som sagt ikke sitt eget hodet, den ligger på månen strengt bevoktet av Big Moon Bear ved siden av sjela hans og alle de andre guttenes sjeler.

In-Game

Kutaro må derfor bruke tilfeldige objekter som han enten finner i 2D omgivelsene eller som faller ut av en drept fiende. Dette kan være hamburger, en frosk, en sau, en sandwich og mye annet rart. Kutaro kan holde på tre hoder på samme tid. For hver gang en fiende skader han eller du faller  i spillet så mister du hodet. Da har du to valg, enten så er du kjapp og tar det på igjen, eller så forsvinner det og du får heller fem stjerner, samler du da 100 stjerner får du et ekstra liv slik at om du miste alle tre hodene må du ikke starte hele akten på nytt om du var i gardin 3, da starter du bare på begynnelsen av gardin tre, noe som minte meg mye om New. Super Mario Bros. I tillegg har hvert hode en egenskap som kan hjelpe deg med å løse gåter eller åpne skulte innganger og skatter. Ganske tøft.

Så har vi saksen Calibrus. Det er nok det viktigste platttformelementet i Puppeteer. Ved hjelp av saksen kan du angripe fiender som gir deg stjerner og/eller et hode i tillegg til å klippe opp forskjellige ting i omgivelsene for å komme deg videre. Klippingen er lett, men vanskelig å mestre ordentlig. Noen ganger har du et tidspress på deg, andre ganger ikke. Spesielt likte jeg den deilige lyden av klippingen som ja, var rett og slett deilig i en eller annen grunn.

Det er også sjefsfiender i Puppeteer, på grensen i slutten av hvert eneste gardin. Det er en fryd å spille mot sjefsfiendene, de er både lette og vanskelige og det beste er nok uten tvil nådestøtet som føles helt fantastisk ut, spesielt når stjernene faller, da er det bare å plukke opp så mange som mulig.  I tillegg er de aldri den samme sjefsfienden, så variasjonen både når det kommer til sjefsfiendene og omgivelsene i Puppeteer er enorm. Hver akt har sin egen type omgivelse, også noen ganger hvert gardin, jeg ble faktisk overrasket over hvor mye variasjon det faktisk var i Puppeteer.

In-Game

Puppeteer er et fantastisk plattformspill. Flott lyd, musikk, ekstremt morsomt og underholdende, flott fortalt historie, storslåtte karakterer og en herlig LittleBigPlanet-aktig grafikk. Eneste som trekkes ned er nok at jeg aldri likte særlig styringen i LittleBigPlanet og Puppeteer bruker den samme styringen, det føles litt tungt, i tillegg kan tidspresset bli for mye pluss en del knøvling med plattformingen her og der.

Karakter: 9/10

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s