Anmeldelse: Foul Play

Foul Play er utviklet av spillstudioet Mediatonic og utgitt av Devolver Digital. Spillet ble lansert den 18. september på PC og Xbox LIVE Arcade. Her er min anmeldelse.

In-Game

Foul Play tar tar plass på en teater scene. Spillet begynner med at du blir presentert som Lord Baron Dashforth og skal fortelle publikum i salen en lang historie på en etater scene. Og det er her nemlig hele greia foregår, på en vanvittig lang teater scene. Her foregår alle disse såkalte «verdenene» i Foul Play, nemlig på en teater scene som til slutt er en vannvittig lang teater scene. Spillets historie foregår i rundt fire timer som jeg personlig fikk ut av den, så spillet er en smule langt i forhold til prisen, som er veldig bra.

Foul Play er et 2D sidescrollende beat em’ up spill, altså et slåssespill der kampsystemet er veldig likt Castle Crashers og Sacred: Citadel, så om du har spilt de spillene vet du hvordan kampsystemet til Foul Play er. For de som ikke har spilt dem så går du rundt i en 2D verden og trykker så kjapt du kan på det forskjellige slå knappene (slå, spark, hopp osv) til alle fiendene er døde. Fiendene kommer tross alt i bølger noen ganger, så vær obs på det.

Akkurat slik som med Castle Crashers og Sacred: Citadel synes jeg kampsystemet er monotont og repetivt slik at det blir ensformig. Såvidt jeg skjønte så skal det være litt taktikk i kampsystemet da WASD-knappene på tastaturet har hvert sitt forskjellige handling (en sparker, en slår hardt, en slår mindre hardt og raskt osv), men jeg skjønte ikke så mye ut av det, så jeg bare hamret løs på WASD-knappene på tastaturet og håpte på det beste. Dette gjorde kampsystemet repetivt, monotont og til slutt ensformig. Likevel var den første timen med Foul Play ekstremt underholdende, samme var den andre timen, men så begynte det å bli ensformig.

In-Game

Fiendene du kjemper mot i Foul Play er ikke hvilke som helst fiender. De er faktisk mennesker slik som Dashforth kledd i billige kostymer slik et teaterstykke faktisk er, så det var en veldig kult og nytt innenfor denne beat em’ up sjangeren. Du kjemper som regel mot banditter, tyver, demoner og andre uhyggelige vesener, alle er mennesker, bare de er kledd som dem i kostymer. Sjefsfiendene på slutten av hver verden er også et menneske kledd i kostyme. Det negative her er at hver sjefsfiende er en demon og alle sjefsfiende ligner på hverandre, så her kunne Mediatonic brukt litt mer kreativitet.

Noe jeg derimot likte ekstremt godt med Foul Play er det artistiske designet. Foul Play er et veldig lekkert spill med et fantastisk artistisk grafisk design som jeg virkelig likte. Spesielt de forskjellige animasjonene til både Dashforth, fiendene og publikum som både buer og heier på Dashforths handlinger. Så jeg vil gi utviklerne hos Mediatonic mye skryt for den grafiske/artistiske stilen de valgte for Foul Play. Helt fantastisk bra!

Den største innovasjonen i Foul Play er nok en måler som gjør at publikum enten heier eller buer på Dashforth. Jo flere fiender du tar knekken på og jo mindre du selv blir slått, jo mer heing blir det. Om du blir mye slått såblir de å bue deg, og om det blir altfor mye buing må du starte verdenen på nytt. Dette var også noe jeg likte veldig godt. I tillegg har spillet en god del humor som falte i smak.

In-Game

Foul Play er et veldig bra spill til tross av et monotont, repetivt og ensformig kampsystem. Det er langt, det er underholdende, det ser flott ut og det er humoristisk. Likte du Castle Crashers og Sacred: Citadel vil du også like Foul Play.

Karakter: 7.5/10

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s